Everest Ekspedisjonen 2015 fikk en brå slutt.

Jeg lever virkelig “a life in motion” for tiden. De siste dagers hendelser har vært langt utenfor det jeg trodde at jeg skulle oppleve i livet. At jeg skulle bli en del av den største klatre katastrofen hittil i Himalayas historie hadde jeg aldri drømt om. Bildet øverst: Mt. Everest basecamp kun få minutter etter skredet som ble utløst av et jordskjelv kilometer unna.

Nå har det gått noen dager siden ulykken. Vi er innlosjert i en liten landsby fem timers gange fra Basecamp. Jeg har begynt omstillingsprosessen fra å være på ekspedisjon til a fokusere på hva jeg kan gjøre for å bidra for  det nepalesiske folket.

Lørdag og søndag var to spesielle dager i livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg satt i teltet mitt da jeg kjente at det begynte å riste på bakken under meg. Jeg hørte et forferdelig brak bak meg som viste seg å være et snøras fra 7.000 meteren Pomori. Et jordskjelv på 7.9 hadde akkurat rammet det lille fjellandet som jeg er så glad i, Nepal.

Luftrykket fra dette snøraset forårsaket at 9 ekspedisjons leirer ble totalt ødelagt, 17 mennesker omkom og ytterligere 45 mennesker ble skadet. Mennesker og gjenstander fløy opptil 100 meter gjennom luften. Sherpaer, vestlige guider og klatrere arbeidet side om side i redningsarbeidet. Uheldigvis kunne ikke helikoptere komme inn før dagen etterpå og hente ut de skadede.

Fra årets ekspedisjon før ulykken

Jeg snakket med Ellen som har mistet hjemmet sitt i jordskjelvet og har bodd på tennisbanen til Hyatt hotel for noen dager siden. Hun er ved godt mot. Hun er nå innlosjert hos en venninne inntil hun reiser hjem til Norge i begynnelsen av mai. Jeg gleder meg til å treffe henne i Kathmandu om noen dager.

Selv har jeg tenkt å bli i Nepal i noen uker til. Jeg ønsker å bidra for de trengende her nede.

Life is like a box of chocolate. You never know what you are going to get:-)

Base camp 2015 før ulykken

Base camp før ulykken